Adolf Gustav Thorsen var sønn av snekkermester Elisæus Thorsen (1835–1886) og Anna Aanensdatter (1835–1907). Han vokste opp som nest eldstemann blant fire brødre; eldstebroren het Theodor, de to yngre het Julius og Emanuel August. I tillegg fikk han en yngre bror da han var 2 år gammel, Edvard August, men han døde etter bare ett år.
Dobbelklikk her for å legGustav Vigelands fødested i Mandal, i dag museet Vigeland husge til din egen tekst.
Adolf Gustav vokste opp i leiligheten over farens snekkerverksted i Halse, i huset som i dag har adresse Gustav Vigelands vei 20 i Mandal. Tilgangen til redskap og treverk gjorde at han tidlig fikk pusle med treskjæring. Stadige sykdomsperioder i barndommen gjorde at han ble skrevet ut av skolen og fikk bo hos morfaren på Mjunebrokka på Vigeland, i det som i dag heter Lindesnes kommune, hvor han fikk anledning til å dyrke interessen for treskjæring. Morfaren så at lille Gustav hadde talent, og han fikk den dyktigste treskjæreren i bygda, Tarald Louen, til å gi ham undervisning i faget.
Sosialt tilhørte familien Thorsen småborgerskapet i Mandal, som drivere av et fremgangsrikt snekkerverksted med flere svenner og læregutter. Faren var aktiv i den pietistiske vekkelsesbevegelsen i byen, og hjemmet var stadig en samlingsplass for religiøse møter. Dette skulle imidlertid forandre seg; Elisæus tapte i begynnelsen av 1880-årene mye penger på noen skipsinvesteringer, og etterhvert begynte han å ty til alkoholen. Moren tok da sønnene med seg og flyttet til Mjunebrokka, dog uten å få innvilget skilsmisse. Gustav er ført inn i skoleprotokollen på Vigeland 19. februar 1883.
I 1884 fikk Elisæus barn med en pike fra Audnedalen, og samme året ble han også dømt for ulovlig omsetting av brennevin.
Thorsen fullførte aldri folkeskolen, og i 1884 ordnet faren en lærlingeplass som treskjærer hos Thorsten Christensen Fladmoe i Kristiania. På kveldstid tok han kurs på Tegneskolen. I 1886 ble imidlertid Fladmoe syk, og verkstedet ble stengt. Thorsen flyttet tilbake til Mandal, hvor faren lå for døden med tuberkulose.
Først i 1888 returnerte Thorsen til Kristiania, denne gang med ambisjoner om en kunstnerkarrière. Han fikk seg jobb på et treskjærerverksted, men ble oppsagt julaften samme år. Han levde som en løsgjenger en periode, men i begynnelsen av februar 1889 oppsøkte han billedhuggeren Brynjulf Bergslien med en bunke av sine egne skisser. Bergslien ante at det var et spesielt talent han hadde foran seg, og ved hjelp av professor i kunsthistorie, Lorentz Dietrichson, fikk de samlet en gruppe kunstinteresserte personer til å yte den unge kunstneren støtte en tid. Det var på denne tiden at Adolf Gustav Thorsen begynte å bruke etternavnet Vigeland.
Allerede samme år debuterte Vigeland på Høstutstillingen med statuettgruppen «Hagar og Ismael». I 1890 begynte han å arbeide som assistent for Mathias Skeibrok; her fikk han også anledning til å jobbe med egne verk.
I 1890 fikk han et stipend til en studiereise til København, der han jobbet i atelieret hos Vilhelm Bissen d.y, som var en anerkjent billedhugger, men som i ettertiden har kommet i skyggen av sin far med samme navn. Her jobbet han med helfigurgruppen «Forbannet», et svært dristig prosjekt med tanke på de begrensede midlene han hadde til rådighet. Mottagelsen ble imidlertid god da den ble utstilt på Høstutstillingen året etter. Vigeland hadde med det etablert seg som kunstner, bare 23 år gammel.
I første halvdel av 1893 oppholdt han seg i Paris, hvor han blant annet fikk treffe og studere verkene til Auguste Rodin. Året etter lagde han relieffet «Helvete» som nok har vært inspirert av Rodins verk «Helvetesporten». I 1895 dro han på studietur til Firenze med et tre måneders opphold i Berlin på veien. Her pleide han omgang med blant andre Edvard Munch. I løpet av det 6 måneder lange oppholdet i Firenze fikk han studert renessansens kunst. Michelangelos verker skal ha gjort inntrykk på ham. Tilbake i Norge laget han en portrettbyste av Emanuel, som i formspråket er tydelig inspirert av renessansekunsten.
Edvard Munch var seks år eldre enn Vigeland, og det fantes en viss gjensidig interesse og inspirasjon mellom de to. Vigeland skal ha arbeidet med en skrikende figur ett år før Munch laget Skrik. Munch arbeidet lenge med motivet Menneskeberget som har likhetstrekk med Vigelands monolitt. De to var i Berlin samtidig og bodde flere måneder på samme hotell.[5]
Vigeland holdt i løpet av karrieren to separatutstillinger; i 1894, hvor i alt 51 verk blir stilt ut, og i 1899, med 42 verk.
Vannspyer på Nidarosdomen
Allerede da Vigeland var i slutten av 20-årene hadde han gode inntekter av arbeidet sammenlignet med andre billedhuggere i Norge, men med en såpass stor produksjon hadde han også store utgifter til materialer og modeller. I årene fra 1898 til 1902 arbeidet han med utsmykning av Nidarosdomen, et arbeid han ikke var altfor begeistret for å ta på seg, men som i det minste ga en forutsigbar inntekt.
Delvis begrunnet av hans arbeid ved domkirken, fikk Vigeland et reisestipend for å studere gotisk kunst i Frankrike og England. Reisen varte i et helt år fra høsten 1900. I Paris traff han Bjørnstjerne Bjørnson og fikk modellert en portrettbyste av ham som senere ble hugget i marmor.
Ikke lenge etter at han kom tilbake fra studiereisen, sa han opp sitt engasjement ved Nidarosdomen, da han følte at arbeidet hemmet hans kunstneriske utvikling. I tillegg hadde han så smått begynt å tenke på et større prosjekt, en monumental fontene.
Under arbeidet med «Helvede» rundt 1894 traff Vigeland Laura Mathilde Andersen, som stilte som modell. De utviklet et forhold, og i juni 1899 fikk de datteren Else sammen. Året etter ble Laura på nytt gravid. Vigeland hadde derimot på det tidspunktet innledet et forhold til den 17 år gamle Inga Syvertsen, men gikk med på å gifte seg med Laura mot at hun søkte skilsmisse straks etter vielsen. I mars 1901 ble barnet født, og Laura ga ham navnet Alf Gustav Vigeland, noe Vigeland selv ble svært lite begeistret for. Skilsmissen var ikke et faktum før i 1906.
Vigeland betalte barnebidrag til Laura etter skilsmissen, men utover det hadde han ikke noen kontakt med barna sine.
Også i hans øvrige biologiske familie ble det et et brudd for Vigeland i denne perioden. Lillebroren Emanuel hadde bodd i Oslo fra midten av 1890-årene, og var i ferd med å arbeide seg opp som billedkunstner. I etterkant av en utstilling i 1902 ble Emanuel kritisert for å hente mange av motivene sine fra brorens kunst, noe Gustav ikke gjorde noe for å tilbakevise. Det førte til et brudd mellom brødrene, og bortsett fra litt brevveksling i forbindelse med morens død i 1907, hadde de aldri mer kontakt.
Fra 1890-årene og utover lagde Vigeland på eget initiativ flere portrettbyster av kjente nordmenn. Hans motivasjon for dette var tosidig; for det første var modellering av slike byster en måte for ham å utvikle seg selv teknisk på, for det andre var det godt håp om å få avsetning av slike byster til offentlige institusjoner eller private samlere. Vigeland fikk snart et navn på seg for å være en portrettør med god innsikt i modellenes psyke, og snart ble det ansett som en ære å bli portrettert av ham.
I alt skal Vigeland ha utført 100 portrettbyster i løpet av karrieren, med en særlig konsentrasjon i årene 1901-1907. Personer som har sittet modell og blitt portrettert av Vigeland i denne perioden omfatter Henrik Ibsen, Arne Garborg, Knut Hamsun, Edvard Grieg, Aasta Hansteen, Jonas Lie og Fridtjof Nansen.
«Mann og pike» (1906), Thielska Galleriet, Stockholm. En avstøpning av denne står også på Vigeland i Lindesnes kommune.
Vigelands relieffer til medaljen til Nobels fredspris 1901–1902.
Foto: Narve Skarpmoen
I 1901 ble Vigeland utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden; på 60-årsdagen i 1929 ble han tildelt Storkorset. I 1901 vant han også konkurransen om utformingen av medaljen til Nobels fredspris.
I 1902 overtok Vigeland et falleferdig atelier på Hammersborg, etter at han i mange år hadde arbeidet i leiligheten i Pilestredet 8, som upraktisk nok lå i 4. etasje. Samtidig flyttet han inn i en ny leilighet i området sammen med Inga, som offisielt var der som hans husholderske. Utover de mer huslige sysler satt hun ofte modell for billedhuggeren, i tillegg til at hun samvittighetsfullt loggførte alt Vigeland produserte, et arbeid som i ettertid har vært svært nyttig for å gi en oversikt over Vigelands produksjon.
I dette tiåret fullførte han statuene av Niels Henrik Abel («Abelmonumentet» 1905), Rikard Nordraak (1905) og Camilla Collett (1906) i Oslo og Henrik Wergeland (1907) i Kristiansand.
I oktober 1907 bestemte formannskapet i Kristiania å bevilge penger til Vigelands fonteneprosjekt. Arbeidet med Vigelandsanlegget ble dermed satt i gang for fullt, uten at noen, antagelig heller ikke Vigeland selv, på dette tidspunktet ante hvor omfattende dette prosjektet skulle bli.
Mens Vigelands skulpturer i 1890-årene kunne være naturnære og dramatiske, ble figurene på 1900-tallet roligere og mer harmoniske. Forholdet mellom mann og kvinne ble et gjengangertema. Etter 1910 begynte han å modellere for hugging i stein, noe som betød at formspråket ble mer stilisert med få detaljer og store flater.
Fra formannskapets vedtak i 1907 arbeidet Vigeland mye med utformingen av fontenen og de tilstøtende tregruppene. Vigeland holdt sitt tidsskjema, men det var problemer med å reise nok penger til prosjektet.
I 1914 begynte Vigeland å lage egne tresnitt. Vigelandsmuseet har registrert 430 tresnitt som er utført i perioden 1914-1940. Motivene på disse er ofte dramatiske landskapsbilder som er tydelig inspirert av sørlandsnaturen.
Vigelandmuseet, Gustav Vigelands bolig og atelier 1924-1943
I 1920 hadde den da 51 år gamle Vigeland, etter eget utsagn, behov for en kvinnelig modell med vakre hender. Oppdraget falt på den 18 år gamle Ingerid Vilberg. De utviklet etterhvert et forhold, og året etter flyttet Inga ut fra deres leilighet i Maridalsveien. Vigeland giftet seg med Ingerid i 1922.
Vigeland inngikk i 1919 en prinsippavtale med Oslo kommune om å forære kommunen sitt livsverk mot å få et atelier og museum. Den formelle avtalen ble undertegnet i 1921, og i 1924 kunne Vigeland flytte inn i leiligheten på Frogner sammen med Ingerid. Her ble Vigeland boende til sin død i 1943, og bygget huser i dag Vigelandsmuseet, i tråd med avtalen mellom kunstneren og kommunen.
Fra 1920 arbeidet han hovedsakelig med fonteneprosjektet, som nå hadde utviklet seg til å bli en hel skulpturpark. Dette forhindrer ham likevel ikke fra å jobbe med andre prosjekter; statuene av Christian Michelsen og Snorre Sturlason i Bergen blir til i denne perioden, likeså statuen av Peder Claussøn Friis utenfor Valle kirke på Vigeland.
I 1939 skiltes Vigeland og Ingrid.
Vigeland døde 12. mars 1943. Bisettelsen fant sted 19. mars i Vestre krematorium. Urnen er plassert i tårnrommet i Vigelandsmuseet.
Utdypende artikkel: Vigelandsanlegget
Den drøyt 17 meter høye «Monolitten» står på Vigelandsanleggets høyeste punkt. Den består av 121 figurer.[6]
Fontenen i Vigelandsanlegget ble modellert i 1909, og fikk sin endelige plass og form i 1924.[7]
«Livshjulet» er i bronse. Det ble modellert i 1933-34 og oppført i 1949.[8]
Fra 1890-årene hadde Brændevinssamlaget i Oslo satt av penger til et fontenefond. Hensikten med dette fondet var å reise penger til en fontene som var tenkt plassert på Eidsvolls plass foran Stortinget. Et monumentalt verk av denne typen hadde Vigeland lenge drømt om, og allerede i 1901 begynte han på eget initiativ å lage skisser til dette prosjektet.
For å komme andre interesserte kunstnere i forkjøpet, fikk han stilt ut en modell av sine planer på Kunstindustrimuseet i 1906. Responsen var hovedsakelig positiv, med noen unntak, f.eks. Christian Krohg, som han hadde hatt en del disputter med tidligere og som forble Vigelands fiende livet ut. Taktikken var likevel vellykket, for i oktober 1907 bestemte formannskapet i Oslo å anbefale bystyret å bevilge Brændevinssamlagets fond til Vigelands prosjekt. Uten at det ble lyst ut noen konkurranse, og til tross for at prisoverslaget var på nesten fire ganger fondets beholdning på 85 000 kroner. En innsamling blant privatpersoner ville derfor bli nødvendig for å få realisert prosjektet.
Vigeland arbeidet videre med fontenen parallelt med andre oppdrag. I 1914 foreslo han imidlertid å flytte fontenen til Abelhaugen i Slottsparken, da han var redd et fremtidig Eidsvollsmonument foran Stortinget ikke ville passe sammen med hans fontene. «Abelmonumentet» så Vigeland for seg flyttet over til Nisseberget. Fontenekomiteen ga sin tilslutning til denne flyttingen, men mange andre alternative forslag dukket opp fra andre i kjølvannet, blant annet Jernbanetorget. Vigeland like svært dårlig at andre kunne blande seg inn i hans prosjekt på denne måten.
I utkastet til denne planen hadde Vigeland tegnet inn en steinlagt plass, der hellene skulle danne en labyrint, og på slutten av året hadde han også fått en idé om å plassere flere granittgrupper i trappen opp mot fontenen. I 1916 åpnet han atelieret sitt for allmuen for å vise modellen av planen og de ferdige skulpturene. Responsen var blandet, og mange mente at mengden og størrelsen på statuene ikke passet i byens sentrum.
Tidlig i 1919 fikk Vigeland en idé om en høy søyle av oppadstigende figurer, en idé som etterhvert ble en besettelse for ham. Skulle denne bli en del av skulpturparken måtte den imidlertid få en annen plassering, fordi Abelhaugen neppe ville tåle vekten av alle disse skulpturene. I 1921 kom han derfor opp med en alternativ idé om å plassere hele anlegget rett ved hans nye atelier på Frogner. Uten å vite om plasseringen ville bli godkjent av de kommunale myndigheter, bestilte Vigeland steinblokken til «Monolitten» fra bruddet ved Iddefjorden for egen regning og risiko.
Diskusjonene rundt plasseringen roet seg da planene ble flyttet ut av sentrum, men i 1922 kom det opp et forslag om å plassere skulpturen i området vest for Frognerdammen, et område som hadde ligget ubrukt siden jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. I 1924 ble det endelig bestemt at dette skulle være plasseringen for anlegget. Med denne plasseringen kom også utvidelsen av anlegget med en bro, og Vigeland satte da straks i gang å planlegge utsmykning av denne, i tillegg til inngangspartiet mot Kirkeveien.
Steinen til «Monolitten» var på plass på bestemmelsesstedet i februar 1927 etter en svært krevende transport fra steinbruddet ved Halden, og den 15. august 1928 ble den hevet i vertikal stilling. Uthoggingen foregikk fra 1929 til 1943, og mesteparten av tiden var 3 stenhuggere engasjert i dette arbeidet.
I 1932 kom han opp med ideen om «Livshjulet», som skulle avslutte hovedaksen mot vest.
Til tross for krigsutbruddet begynte monteringen av de 58 bronseskulpturene på broens rekkverk i mai 1940. Det ble ansett som mindre sannsynlig at de skulle bli ødelagt om de sto der fremfor om alle var lagret innendørs i atelieret. Sommeren 1943, etter Vigelands død, var «Monolitten» ferdig hugd. I to omganger, høsten 1943 og sommeren 1944, hadde publikum anledning til å gå opp i stillasbygget og ta «Monolitten» i nærsyn helt til topps. I 1946 var granittgruppene rundt Monolitt-platået på plass.
I 1947 ble vannet skrudd på i fontenen, 40 år etter at Vigeland fikk bestillingen. Først rundt 1950 var de fleste skulpturene i parken på plass.
Vigeland hadde flere ideer til utsmykking av parken i sine senere leveår, blant annet flere smijernsportaler, men på sykeleiet like før sin død skrev han at han ønsket at arbeidet som var påbegynt skulle avsluttes med den daværende arbeidsledelsen. Allerede i 1934 hadde han gitt klart uttrykk for at han ikke ønsket at noen annen kunstner skulle jobbe videre med parken om han skulle gå bort.
I 1988 ble bronsegruppen «Slekten» stilt opp i enden av tverraksen mot nord. Denne gruppen består av 21 figurer og er Vigelands største nest etter «Monolitten». I 1993 ble «Selvportrett», en helfigurstatue av ham selv, stilt opp rett innenfor parkens hovedinngang; symbolsk sett en signatur som står i stil med resten av parken hva størrelse angår.
Utenfor parkens hovedakser står det flere statuer som er kommet til etter at parkens hovedanlegg sto ferdig, f.eks «Pike og øgle» (oppstilt 1958) og «Triangel» (oppstilt 1993).
I 2002 ble «Overrasket» satt opp etter at den hadde stått bare i gips på Vigelandmuseets lager inntil siden 1942.[9] Ansiktet på skulpturen forestiller Inga Syvertsen som sto modell da Vigeland påbegynte skulpturen i 1904.[10] Vigeland gjorde ferdig skulpturen i 1942 med Ruth Maier som modell, bare måneder før Maier ble sendt til Auschwitz og drept.[11][12]
